I det siste har vi (min mye bedre halvdel og jeg) fått flere eksempler på at 4-åringen Theo (jeg mener selvfølgelig 4-og-et-halvt-åringen) har begynt å utvikle logisk sans og fått bedre oversikt over tidsbegreper.

Hver mandag og tirsdag er jeg hjemme med minstemann (Mia) i pappapermisjon, og det er ikke alltid like lett å forstå for alle. Forrige uke fant denne samtalen sted på badet, ca kl 07.00:

Mamma: «I dag skal jeg følge deg i barnehagen, og så skal pappa være hjemme med Mia.»
Theo: «Å ja…og du skal være hjemme også…»
Mamma: «Nei, jeg skal på jobb»
Theo: «…men…når Mia blir sulten da?«

Takk for tilliten, kompis 🙂

Alle har vel enten sagt eller fått høre «jo da, vi er snart framme» eller «det er ikke langt igjen» eller lignende, uten at det er helt sant…

Sist lørdag skullle vi, som vanlig, på butikken, blant annet for å kjøpe lørdagsgodt. Theo hadde mest lyst på en Pokémon-ball.

«Kan jeg få den nå?» spurte han.  Det var rundt kl 11 på formiddagen, og han var fullt klar over at det var lenge til barne-tv.
«Nei, du må vente til barne-tv», svarte jeg.
Med sår stemme kom det så fra guttungen: «Men dere sier bare at barne-tv begynner SNART!»

It’s evolution,baby!