Jeg har kommet ut av skapet et par ganger i denne bloggen. For de som ikke har vært her så ofte, så dreier det seg altså om MUSIKK-skapet. Jeg har åpnet opp for både Eminem og La Roux, og det vil ikke forundre meg om jeg finner nye, spennende skap å åpne, eller nye hyller i de gamle, om dere skjønner hva jeg mener.

I dag, derimot, må jeg tilbake til røttene. Det jeg vokste opp med, det broren min ga meg, og det jeg har vært så heldig av å finne på egen hånd. Først og fremst Jimmy Page og Jack White.
Personlig kan jeg ikke fatte og begripe hva folk ikke kan like med deres genialitet, men dessverre, eller var det heldigvis, er vi ikke alle like. 🙂

I november i fjor kom det en film dalende ned på min Apple TV som jeg hadde ventet lenge på: It might get loud av Davis Guggenheim; en dokumentar om den elektriske gitar. Jeg elsker gitar, og skulle ønske jeg kunne spille, og når personene som skulle møtes og fortelle sin historie om møtet og livet med gitaren var Jimmy Page, The Edge og Jack White, MÅTTE det jo bare bli bra. Håpet jeg.

Det ble bedre! Det eneste negative jeg har å si om filmen, er at den er altfor, altfor kort!
Det hjalp at jeg etterhvert fikk ekstramateriale, og i kveld har jeg kost med glugg i hjel med sletted scener (igjen: altfor få og altfor korte), og den nærmest magiske pressekonferansen fra Toronto Film Festival 2008, der filmen hadde premiere.

– «Jack, hva fikk deg til å takke ja til prosjektet?»
– «Tja, jeg tenkte at Jimmy Page ville være en god ´back man´!»

Jeg kunne sett på disse gutta leke seg i time etter time, ja sannsynligvis i dagesvis. Og sånn som jeg skulle ønske jeg kunne spille! Geez!

Jeg sa en gang til broren min: «Det som er så bra med Led Zeppelin, er at du alltid kan komme tilbake til dem. Det kan gå en stund mellom hver gang, men du kan ALLTID komme tilbake».
Det har skjedd igjen nå. Jeg har sett flere konsertopptak med Zep og hørt masse låter…»og Han så at det var godt».

Jeg får aldri oppleve Led Zeppelin live, kanskje aldri noen av de gjenlevende medlemmene heller. Heldgivis er Jack White fremdeles ung og ved, så vidt jeg vet, god helse. Jeg håper inderlig jeg får se ham live, enten med The White Stripes , The Raconteurs eller The Dead Weather…eller solo for den saks skyld. For en genial mann!
På den nevnte pressekonferansen meldte han seg frivillig som trommeslager i en reunion av de gamle helter fra Zep… I wish!

Jeg skryter mye nå, merker jeg, men det er berettiget og jeg finner egentlig ikke nok superlativer.
Liker du gitar, liker du rock, liker du Zep, U2 eller ett av Jack Whites band, se IT MIGHT GET LOUD! Så snakkes vi etterpå 🙂

-«Jack, what would you say to an up and coming guitarist?»
-«To an up an coming guitarist, like Jimmy here: don´t give up, man!»